Personlig gjør jeg akkurat det samme som deg i første runde og så er jeg ofte ferdig.

Bra! Då gjer vi det nokolunde likt. Du seier også i fra i første epost at du framstår litt brysk?

Jeg prøver å gjøre noe av det samme med poster på origo. Det er ikke alltid tema og tråd innbyr til smileys, men det kan spare mange ubehagelige misforståelser om man bruker dem til å understreke når noe er sagt med et glimt i øyet og et anstrøk av humor. Det som kan være dypt ironisk/sarkastisk for avsender, kan lett tas bokstavelig av en mottaker du ikke kjenner :-)

Eg veit. Derfor så skriver eg setninger og former eit innlegg, for så å gå tilbake, skrive inn det høflige smilet, innleie avsnittet på ein hyggelegere måte og finn ut kor i teksten smilet passer inn. Husker på å enten avslutte avsnittet med eit spørsmål, slik at andre føler dei er velkomne til å svare eller skrive eitt poeng som eg slår fast ved eit punktum – gjerne utan smilefjes. :)

Jeg gjør alt i en vending, jeg får vel en umiddelbar anelse av at “denne setningen bør avsluttes med en smiley”, og analyserer lite i etterkant. Kommer litt an på hvem man skriver til selvsagt, noen e-poster må jeg lese gjennom ordentlig før jeg sender, både for skrivefeil, upresise setninger og eventuelle modererende uttrykk. Får du aldri en følelse for hvor de passer fortløpende når du skriver?

Jøss! Makan til effektivitet! Eg skjønner ikkje at det er mogleg å skrive tekst – å starte med å sette tonen fra start, vere såpass hyggeleg og levere ein bra, hyggeleg epost – utan å hoppe fram og tilbake i eposten/kommentaren.

Eller jo. Denne kommentaren har sålangt blitt skrive i ein jevn straum. Så joda. Eg skjønner det spørst veldig på formålet til teksten (om eg skal gjere noko for nokon, komme med respons, eller be om at nokon skal gjere noko for meg) og på kven det er (om det er venner eller formelle kontakter.). Nokre gongar høver smiley seg ikkje, kanskje fordi vi allereie er såpass gode venner? Eller fordi eg treng å vere streng. Andre gangar må det på plass slik at dei skjønner eg meiner godt. Då tar eg ofte ein og to gjennomgangar om kor smilet gir best effekt. Så då flytter eg gjerne eit fortløpande smil.

Jeg er typisk en ettutkastskriver, så kanskje det er derfor det går fort med e-postene noen ganger. Det avhenger først og fremst av hvem jeg sender til, hva som er tema og nødvendigheten av en moderende smiley for å få formidlet det jeg ønsker. Ser at saklige e-poster til folk jeg kjenner godt ofte inneholder smileys, sannsynligvis for å ikke oppfattes som streng og sjefete:)

Jeg lærte meg aldri å kladde på skolen, så jeg holder meg også ofte til ett utkast. Etter hvert som jeg avanserte fra norsk stil til nyhetsartikler, håper jeg at jeg har blitt flinkere til å unngå slurv og lese gjennom en gang før jeg sender det av gårde – selv om teksten skal innom en dyktig desk før den slippes løs på folk. Noen ganger må jeg flytte på elementer underveis, men de beste sakene er nesten alltid de som er skrevet i ett, med god flyt og uten opphold.
Og som flere har påpekt, varierer alt dette veldig avhengig av hva slags tekst det er og hvem jeg skriver for/til. Noen av mine forsiktigst komponerte tekster er origo-innlegg i tråder hvor en (unødvendig) krangel er i gang eller er rett rundt hjørnet. Da er det ekstra viktig å ha dekning for det som skrives og unngå misforståelser – og kjempe hardt for å bevare sakligheten :)